Kolbjørn Sando, har vært yrkesaktiv som gullsmed siden 1954, og er en fremragende kulturbærer både i gullsmedfaget og i kulturlivet. Nevnes må hans meritter i Norges Gullsmedforbund og Telemark Gullsmedlaug.
Hans innsats for bunadssølv, tradisjoner og symbolikk har vært avgjørende for at tradisjonene kan leve videre, og han har intervjuet andre sølvsmeder og kilder før det var for seint, og slik videreformidlet kunnskapen før den gikk tapt.
Temaet denne gangen er altså om bunadsølvet med sine særegne former og symbolikk skjuler ulike budskap ? Kan det ha sammenheng med norsk folketro og kristendommen ? Vi vet at det blant annet var vanlig med vernesymboler, disse hadde som funksjon å holde det onde borte.
Litt om bakgrunnen til bunad og bunadsølv:
Bunaden i seg selv er et gammelt og høyt verdsatt festantrekk i Norge. Og tradisjonene er blitt godt tatt vare på. Mange får sin bunad ved konfirmasjon og sin første sølje allerede til dåpen.
Det norske bunadssølvet er for sin del en viktig del av drakthistorien og vår kulturarv .
Mange tenker kanskje på sølvet mest som den timen med pussing som står
mellom dem og senga på kvelden før 16. mai eller andre festdager.
Bunadens historie går tilbake til nasjonalromantikken og en sterk norsk identitet allerede før vi gikk ut av unionen med Sverige i 1905. Slutten av 1800-tallet var preget av sosiale og politiske endringer.
Som en del av nasjonalbyggingen var det behov for å skape et moderne og kulturelt Norge. Inspirasjon kom fra bondedraktene og bondekulturen. Og norske folkedrakter med et mer moderne preg så etter hvert dagens lys.
Norge utviklet en egen nasjonal identitet, og hentet inspirasjon i det som var typisk for nasjonen.
Fra 1770 og utover 1800-tallet vokste det frem en interesse for norsk historie, folkeliv og landskap innen litteratur og kunsten.
Vi fikk i denne perioden kjente norske kunstverk som
«Brudeferden i Hardanger» malt av Adolph Tidemand og Hans Gude i 1848. Samtidig fikk vi litterære verker fra kjente norske diktere som Johan Sebastian Welhaven, Henrik Wergeland og Henrik Ibsen.
De allmenne europeiske strømningene la grunnlaget for en nasjonalromantisk stemning i store deler av Europa. I Norge ble de særnorske verdiene og kulturforholdene en viktig del av denne utviklingen.
De norske bondedraktene var påvirket av den økonomiske strukturen i
bondesamfunnet. I motsetning til våre naboland var norske bønder selveiere, og dermed fikk de selv bestemme over eget overskudd.
Derfor ble draktene pyntet med sølv og smykker. Sølvet var
også en investering. Det var enklere å fordele som arv da verdien av metallet
holdt stand, da sølv er et metall som har god kvalitet og blir lite utsatt for slitasje.
Men det var også en måte å vise velstand og status. Bondedraktene ble grunnlaget for å danne en norsk folkedrakt, eller bunad som vi kaller det i dag.
Den moderne bunaden er, som de gamle bondedraktene også dekorert med
sølvsmykker i ulike former. Draktsølvet preger bunaden som en helhet.
Mye av sølvet kommer med funksjonelle aspekter, som skospenner og halsringer som lukket/hold sammen plagget. Brudekronene og ringer var mer til pryd og pynt.
Det bæres preg av et intrikat design og et detaljert arbeid. Flere av søljene har røtter som kan spores tilbake til middelalderen.
Selve symbolismen i sølvet har røtter tilbake til bronsealder. Draktsølvet er derfor veldig tradisjonsrikt, men ikke uforanderlig.
Det finnes ingen eksakt tid vi kan datere draktsølvets opprinnelse til, men mye tyder på at slike smykker ikke ble laget før tidlig jernalder, kanskje på 300/400- tallet.
I motsetning til det navnet tilsier ble ikke det første draktsølvet først og fremst laget av sølv, men heller andre metaller, som bronse og messing. Dette er fordi sølv ikke hadde blitt funnet i Norge enda, og den eneste måten det dermed var mulig for nordmenn å få tak i det på var gjennom utenlandshandel- eller plyndring.
Draktsølvet har opp igjennom historien blitt brukt til hverdags sammen med folkedrakten, en skikk som har fulgt med i distrikts-Norge etter hvert som folkedraktene utviklet seg til det vi kjenner som bunader, og sølvet utviklet seg til det vi i dag kjenner som bunadssølv.
Å gå med bunad med tilhørende bunadsølv var en vanlig klesskikk i Norge helt til slutten av 1800-tallet, men enkelte steder holdt den faktisk stand helt til 1960/1970- tallet.
De tidligste søljene ble laget ved teknikker som smiing og støping: Smeltet metall ble helt i en støpeform, og når metallet størknet, eller stivnet, hadde det tatt samme søljeform som støpningsformen.